Slite med angst .

Good morning Pictures, Images and PhotosGod moren kjære alle sammen.
Skjeldent jeg kommer med et tema som dette. Ville nå dele litt med dere hva jeg selv har/sliter med.

Helt fra jeg begyndte å huske har jeg slitt med dette poblemet. Ikke alltid det er på det verste. Men i natt kom det på nytt.
Jeg fikk pustevansker,svette,never,hodepine og var nesten helt på gråten. Tror vi som sliter med angst. har lett for og ty til tårer.
Må bare si rett ut med en gang. Legene er svært så lite imøtekommende når det gjelder dette problemet. Føler de mener vi bør gå å gjemme oss vi som sliter.
Nå er det mye som jeg ikke har skrevet her som er skjedd i løpet av få månder. Er vel derfor dette utløste et nytt angstanfall.
Dette er helt grusomt. De som ikke vet noe om dette problemet,bør heller ikke utale seg.

En liten oppsumering av livet mitt.
Jeg gikk på skolen ut 8 klasse. Dette pgs familieproblemer.
Jeg begyndte å jobbe på Asbjørnsens tobakkfabrikk like etterpå.
Jeg jobbet der 3 uker,så kom jeg opp i denne første bilulykken min.
Deretter sykemeldt i 2 år.
I mellomtiden traff jeg han som jeg giftet meg med.
Ble gravid som 16 åring. Fødte min førstefødte som 17,5 år.
Plutselig sto jeg der og måtte klare meg på egenhånd.  17 mnd etter kom sønnen min til verden.
Jeg bodde de første 12 årende svært kommerlig. Ikke innlakt verken toalett eller vann.  Hadde spring,men ikke vann nok i brønnn. Kun om sommeren da jeg kunne strekke en slange opp til bonden som bodde rett opp bakken.
Måtte bære både det blaute tøyet opp og tilbake. Ikke rart dette har gitt senskader. Pluss dette vannet var iskaldt.
Måtte ha potte inne pga ungene om nettene. De skulle ikke og fikk heller ikke lov å gå ut midt på nettene på do.
Hadde en stor grønn balje der jeg badet ungene mine. Noen ganger kjørte jeg inn til byen for å bade de. Hos min mor.
Der vasker jeg også klær noen ganger når det hadde hopet seg opp for mye.  Ellers brukte eksen bilen på jobb.
Tok lappen selv i 1979. Da kunne jeg kjøre ned etter han kom hjem. Men ble som regel i det seneste laget det.

Måtte tenke på min mor også. Hun ville gjerne legge seg på en normal tid.
Jeg beit negler så det var helt sårt å ta i noe. Jeg bestemte meg for at den dagen jeg fikk innlakt dusj og vann,skulle jeg slutte på dagen.
Dette skjedde 12 år etterpå. Vi fikk en for meg svær 4 roms leilighet på jærnesheia. Det svære bade. Og jeg kunne bruke alt det jeg ville av vann. Da sluttet jeg med neglebitingen. Siden har jeg ikke tenkt på det.
Det beste av alt var at ungene fikk hver sitt soverom. Pluss vi hadde et gjesterom som sto tomt.

Det var mens jeg bodde der oppe jeg ramlet ned og brakk ryggen første gang. Min søster bodde i kvernhusheia. Like over jærnesheia. Skulle hjelpe med denne klessnoren da jeg skle og datt rett i en steinrøys. Resten har jeg fortalt på eget innlegg.

Vi slet også økonomisl. Min første barnetrygd var på 39 kroner. Året etter steg den til 45. Vet at man fikk mye mer for pengene i den tid. Nedkomststønaden var ikke gift da)var på 1870 kroner. Nå er det bortimor 40.000. Om ikke mer.

Giftet meg med kongens tilatelse samme dag som jeg fylte 18. Følte jeg måtte høre på naboene i steden for mitt eget hjerte. De syntes at jeg var en skam for bygda. Likedan mor som også fikk 11 dager etter meg. Hun flyttet også fort til et hus i byen.

Det var en kamp hver dag for og få endene til  møtes. Gikk på et vis det også. Så begyndte jeg og jobbe på konsgårheimen. Der alle som har vært ute for store ulykker kom til. Der fikk de hjelp til og komme seg videre i livet. Noen gikk det for,andre ikke.
Så så mye fælt der nede at jeg sluttet etter 8 månder. Gikk rett og slett utover mine egene nerver.

Eksen jobbet som kokk på hotell Calledonien. Ikke mye han tjente der. Jeg bare måtte ha jobb jeg også.
Etter det begyndte jeg og jobbe på butikk. Kiosk. Lå rett nede i gata fra her jeg bor nå. Bellami het den. Med hele 15 kr timen,gikk også den jobben fløyten. Der gikk vinninga opp i spinninga.
(vet ikke alle de gangene jeg har tørket svette av nevene nå). Har en blaut klut liggende her ved siden av.

Rett etter jeg sluttet der begyndte faenskapet. (undskyld uyrykket).
Den ene oprasjonen etter den andre. Nerver satt i klem over hele armene. De visnet helt vekk. Så har som nevndt ca 45 arr på kroppen. De fleste ikke synlige.

Feiret sølvbrullup føre det også gikk rett vest. Vi måtte gå hver vår vei. Dere har lest om dette før. Husk mine barn leser denne bloggen.
Etter det gikk skjeis,tok det hele 5 år før jeg ble skilt.  Gikk separert i hele 5 år.

Når jeg ble alene kunne jeg endelig gjøre det jeg selv hadde lyst til. Mine barn var begge voksene og hadde fått unger selv.
Ble bare ikke som tenkt. Jeg murte meg inne i 8 år i stedenfor. Gikk ikke engang på butikken. Ikke turde jeg låse opp for de som ringte på heller. Dette var en grusom tid.
Fikk nervetabeletter av legen. De spiste jeg desverre opp på 2 dager. Etter første tabelett som hjalp,kom jeg desverre inn i en vond sirkel. Begyndte å bruke altfor mye piller. Sånn var det i ca 10 år.
Ble det de kaller pillemissbruker. Nå er jeg ikke redd for og fortelle dere dette.

En dag sa jeg: Nå er det jaggu med stopp. Her kaster jeg bort livet mitt på de hersens pillene. Legen fant ut at det beste var bare å gi meg de. Så slapp han og finne årsaken til hvorfor jeg stengte meg inne.

Dette leser jeg rundt omkring på bloggene også. Finner de ikke årsaken,er det så altfor lett og skrive ut piller i stedenfor. Fikk beskjed,ta de og gå hjem å sov. Hørt på makan. Hadde jeg vist det jeg vet i dag,hadde dette aldri skjedd.

Jeg kastet alt som het piller i do. Etter dette er det gått tålig greit med meg. Nå bruker jeg de KUN til medesinsk bruk.Og det er smertestillende. Så alle der ute,vær forsiktig med tabeletter. Kan fort gå den gale veien.

Kom meg heldigvis lettvindt ut av dette pillehelvete. Hva slaks liv er det??. Når jeg skrev tålig greit mente jeg utenom angsten og ryggproblemene. Etter oprasjonen i ryggen,og pacmakeren er Ellen sikkert  frisk som en fisk igjen.
Håper bare alt går min vei.
Egentlig skjønner jeg heller ikke hvorfor jeg forteller dere dette. Min blogg fungerer som en slaks dagbok for meg også.
Mener les om dere gidder. Om ikke,la det være.

Nå er livet mitt heldigvis på rett kjøl. Ble mobbet me på skolen fordi de syntes jeg var for feit. Hadde med med 8 brøskiver hver dag. Jeg var alltid sulten. Dempet liksom angsten å spise.
Derfor slanket jeg meg altfor tynn. Her i sommer veide jeg ufrivillig 38 kg.
Før det veide jeg ca 45. Noe som også er altfor lite. Dette var i 8 klase. Da sa de at vi ikke hadde mat hjemme.Så var jeg for feit,mobbet de og motsatt.

Noe var det bestandig. På slutten orket jeg ikke å gå på skolen. Sa til mor&far at jeg dro. Men dro til byen til skolen var over. Noe som slutt kom mine foreldre for ørene. Da vanket det husarest i lang,lang tid.
Sluttet etter 9 klasse. Orket ikke tanken på vidergående skoler.

Men er blitt et menneske av Ellen også. Da jeg mistet pappa,døde mye inni meg. Han og meg var verdens beste venner. Gud,som jeg savner han. Hadde jeg vist at jeg hadde hatt flere år igjen å leve,hadde jeg gitt noen av de bare for å få snakket 5 minutter med han. Dere skjønner hva jeg mener.....
Her må vi ta dag for dag.
Grip dagen i dag.
Vet aldri hva morgendagen bringer.
Et ortag jeg lever etter.

Har grått,tenkt,vært ute og for ikke snakk om våkenatt i natt. Plutselig kom alt over meg på en gang.
Måtte rusle en tur i natten for å klarne tankene mine. Derfor bestemte jeg meg for å skrive dette på bloggen i morges.

Nå kommer litt selvskryt her.
Alle og med dette mener jeg alle sier Ellen er så snill og høfelig dame. Jeg hjelper der jeg kan hjelpe.
Lurer bare på hvor hjelpen var når jeg trengte den??.

Jeg elsker og gi dere bloggleserene mine hyggelige kommentarer. Hvorfor ikke være hyggelig mot andre.

Vær mot andre sånn som du vil de skal være mot deg.
Angsten sitter som en klo rundt hjerte. Ikke vil den slippe taket heller alltid.
Allerede nå føler jeg meg bedre. Godt og få skrevet ned tankene. Her er det mye mere. Dere har lest om dette før.

Men ikke  alt som jeg nå har betrodd dere.
Nå kan jeg heldigvis kalle meg eks pillemissbruker. Desverre vet jeg om så mange som gjør netop dette. De spiser opp det de får av legene på en  to tre. Desverre!!
Har faktisk hjulpet to tykker ut av dette helvete. I dag takker de meg så mye for dette.

Håper ikke at dere kommer til å se ned på meg etter min betroelse her på bloggen. Ellen er den samme gladjenta som dere nå har lært og kjenne.
Har mine vonde dager som i natt. Ellers kommer heldigvis de dagene svært skjeldent nå.

Satt her alene i natt og tenkte og tenkte. Dette utgorde dette angstanfallet jeg hadde. Er bedre nå som to kaffekopper er tatt. Angrer litt på min betroelse allerede.
Ettersom dette er et langt innlegg,tror jeg at jeg lagrer og publiserer det nå.

Håper dere gidder/orker og ta dere tid til å lese dette lange innlegget.
Vet om så mange der ute som sliter meg angst. Angst i alle slaks former. Jeg har det de kaller sosialangst.
Det og mere til. Dere har som nevndt lest dette i eget innlegg.

Jeg har også angst for å ta bilder av eg selv. Syntes alle blir grusomme. Ikke et er jeg fornøyd med.
Derfor svært lite bilder av meg her på bloggen.

Håper jeg kommer over dette også. Man kan ikke gjøre seg bedre en det man er. Her prøver jeg og redigere bildene så de skal bli så utydelig som mulig. Dette skal det nå bli slutt på. Huff,ble mye mere en tenkt her.

Ønsker dere alle sammen en strålende fin dag videre.
Her er det i morges -15 og klarvær. Kommer vel mere snø i løpet av helgen. Men......Håper ikke det.

*Klemmer fra Ellen*

Til aller sist.  Stikk gjerne innom  Denne bloggen.
Er så kjipt og ikke få særlig med kommentarer.
Er en koselig mammablogg. Hun er også så flink på og legge ut bilder. Nydelige barn har hun også.
Skrevet denne linken før. Desverre kom det ikke så altfor mange kommentarer. Leser denne hver dag. Likedan kommenterer den.

Her kommer foresten en til i samma slengen.  Denne.
Er innom de begge hver eneste dag og kveld.
Sistnevndte har endel som kommenterer. Måtte likevel ha hun med.
Nå et det takk for meg for denne mårra'n.

34 kommentarer

TrineCam ♡- Download my music!

24.feb.2010 kl.05:46

Huff Ellen, du er jammen sterk, så mye du har vært igjennom. Har jo hørt mye om dette før. Huff, du vet jo at jeg også sliter...
I dag hadde mamma vært 65 år...
Ha en fin dag.

mia

24.feb.2010 kl.07:33

Jeg har jo "kjent" deg i over 1,5 år og hørte jo om mye av det du har opplevd i begynnelsen. Du er sterk og du må tenke på at du har det jo bra nå. Du er veldig koselig, og kommer alltid med vennlige ord.

Takk for linken igjen:) Jeg vil jo at folk skal lese bloggen fordi de liker den, men greit å vise den frem litt...

Gunn Berit

24.feb.2010 kl.08:09

Dette var et åpent, ærlig og sterkt innlegg Ellen. Rett fra hjertet og rett fra levra. Og sånn skal det være innimellom. Innimellom står man midt i det og tror at man er den eneste som sliter. Man tror at alle er så lykkelige og frie. Men vi har alle noe, ikke sant? Og noen får litt mer enn andre. Morfar sa alltid: Du får aldri mer enn du klarer. Men jeg må innrømme at jeg innimellom har hatet det uttrykket. Bare for at man er sterk betyr ikke at man takler det like bra. Det er like tøft samme hva å oppleve så mye tøffe ting. Det virker jo som du tross alt har klart deg meget bra. Og en del senskader ville vel vært merkelig om ikke var der.

Jeg er nok som du, utrolig glad i mennesker, og skulle så gjerne sett at alle hadde hatt et godt liv. Verden kan være så urettferdig. Derfor lever jeg slik jeg gjør også. Impulsivt, ikke alltid like fornuftig, men levende! Jeg lever fra dag til dag. Tar en dag av gangen og nyter de gode dagene fullt ut. Jeg tror man lærer seg ulike teknikker for å overleve etter mange tøffe runder. Du har funnet dine. Jeg synes allikevel det er trist å lese at du skal ha det så vondt. Du burde kanskje byttet lege? Legen din skal faktisk ta deg på alvor og utrede det du sliter med. Det er jobben deres. Jeg byttet lege i høst og er sjeleglad for det. Han jeg hadde var veldig snill, men tok til slutt ikke kneskaden min på alvor. Han bare sykmeldte meg og sa det går over...utrolig.

Håper du har fått deg noen timers hvile. Det pleier å hjelpe for meg. Jeg sover og sover og sover om jeg har vanskelige perioder. Vet ikke om du har lest innelgget mitt om da mamma døde, men der står det litt fra mitt liv. Hun var manisk depressiv, og jeg har nok ett lite snev jeg også innimellom. Allikevel er jeg en iherdig optimist og gjør alt jeg kan for å verne barna mine.

Det er ikke alt jeg ønsker å fortelle på bloggen min. Av hensyn til det ene barnet mitt. Men jeg hadde en tøff tid med pappaen til den ene gutten min. Verden er full av mennesker som vet å utnytte svake sider. Og samme hvor sterk en er, kan en fort bli blendet av gode ord og lovnader. Det viktige er å beholde troen. Troen på at det ender godt. Og imens må en gripe tak i alt det gode. Alle gledene ved å leve. For de er det også mange av, ikke sant. :)

Ha en strålende dag Ellen. Og takk for din åpenhet og varme.

Klem

Ellen.

24.feb.2010 kl.08:35

mia:Tusen takk for det:) Setter stor pris på deg også.

Ok å vise frem bloggen din inn i mellom. Håper mange finner den.

Klem*

Ellen.

24.feb.2010 kl.08:37

Gunn Berit: Tusen takk selv. Du er en fantastisk koselig jente/dame selv:)

Klem*
For et sterkt innlegg. Tøft å lese om at du har hatt det slik gjennom livet ditt. Men det er jo som du sier, man må gripe dagen, for man vet aldri når det er slutt på dagene. Jeg har selv opplevd mobbing, gjennom grunnskolen, og har heller aldri gått videregående. Sosial angst har jeg også, så jeg vet altfor godt hvordan det er. Heldigvis har jeg flotte mennesker rundt meg, som stiller opp for meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem. Jeg er sykelig redd for ikke å være bra nok, noe som nok kjennetegner mange som sliter med slike ting. Håper virkelig at du ikke får slike netter så altfor ofte, for det er ikke noe gøy. Håper også at de som leser denne bloggen idag, respekterer deg, og ikke kommer med nedlatende kommentarer. For det krever mye av et menneske å skrive slike ting. Takk for at du tok deg tid til å dele dette med oss.

Ønsker anonymitet

24.feb.2010 kl.08:47

Ja , mange sliter med angst.

Jeg tror over tid at det kan hjelpe deg og skrive ned dine følelser og tanker, om ikke her, så ihvertfall et sted du kan ha det lagret.

Ikke alt man ønsker og dele med hele Norge heller.

Men en negativ ting kommer sjelden alene sies det.

Stå på. Det er tøfft, syns du er flink som har evnene til og skrive ned dine tanker,fortsett med det.

Jeg sier ikke god bedring,eller at det går så bra så. For det er de værste ordene jeg hører. Jeg sier at håper du kommer deg gjennom dette:)

Klem

Hilde&Tobias

24.feb.2010 kl.08:52

God morgen Ellen;)

Skumleste litt nå før lillemann skal i bhg. Kommer tilbake igjen etterpå;)

Kan ikke ha en vilter 2 åring rundt øra mine når jeg leser dette innlegget.

Psst... Har ikke pakken kommet enda?? Merkelige greier, spørs om ikke det er meningen at du ikke skal få prøve disse tingene:( Forstår ikke noe jeg nå:((

Klem

juppjupp

24.feb.2010 kl.08:58

God morgen snuppemor:O)

Nå sitter jeg her m ed tårer i øynene, du har jaggu hatt det tøft du, og alikevell står du på beina...hvor finner du styrken???

Jeg synes du er helt rå som tør dele historien din på denne måten, ikke fordi du har noe å skjule, men fordi ikke alle tør være så åpne...der i blandt jeg...skrev et innlegg om det for noen dager siden...

Ellen...du er virkelig en flott person, og jeg skulle ønske du ikke la bånd på deg med disse bildene, jeg vil gjerne se bilder av deg, men vet hvordan det er å ha de sånn, sliter me det selv, derfor svært få bilder av meg som ikke jeg tøyser på...

Som deg ble jeg mobbet på skolen fordi jeg var tykk, jeg er det jo enda, men jobber med saken fordi om jeg personlig synes dt står litt stille nå...hehe..men, det jeg ville si var at dette følger meg videre i livet, og går da utover ungene mine som har vært matvrak siden de ble født alle tre, og de har ikke hatt magemål, så de har i samarbeid med bhg og helsetjenesten blitt begrenset i matveien, ikke fordi de har vært eller på noen måte er tykke, men fordi jeg har hat angst for at de skal få de samme problemene som jeg har hatt..vet ikke om det er snilt eller slemt, men de er i hvertfall sunne og friske...hehe...

Kommer innom igjen i kveld og leser litt hos deg, ønsker deg en suuuper dag:O)))

Ellen.

24.feb.2010 kl.08:59

Ønsker anonymitet: Tusen takk for din kommentar.

Respekterer ditt ønske om anonymitet.

Ha en flott dag videre:)

Klem*

altvel

24.feb.2010 kl.09:05

God morgen, Ellen! Det skal mye mot til å fortelle så mye personlig om seg sjøl, spesielt når man har det vanskelig. Jeg tror du trenger denne bloggen, ikke bare som dagbok for deg sjøl, men også for å få litt oppmuntring og støtte fra gode mennesker du har blitt kjent med i bloggverden. Så det er viktig at du fortsetter med det, tror jeg.Forhåpentligvis føles det bedre etter at du har fått skrevet ned litt, og lest positive kommentarer- da blir jo blogginga en del av å bekjempe angsten! Så blogging er ikke bare tull:) Jeg ønsker deg en god dag, jeg ser du har mange snille mennesker rundt deg her inne, og det er kjempefint!

Hege O)

juppjupp

24.feb.2010 kl.09:14

Tusen takk Ellen:O))

Kan du sende meg en varm kopp te??? Fryser litt serru, hehe...

Neida, jeg er bare meg selv og trives best i den situasjonen, hihi....og din blogg har blitt et MUST for meg hver dag:O))

kozkoz snuppa:O))

Heidi Halvorsen

24.feb.2010 kl.09:14

Synes du er tøff, som skriver så åpent og ærlig !! :-)) Det er alltid interessant å lese, men jeg finner ikke ut hvordan jeg får lagt meg til som følger hos deg? Kan vel kopiere link, men... Du har jammen hatt et hardt og tøft liv, godt å lese at du har det bra nå ! :-) Klem

Toril

24.feb.2010 kl.09:35

Åhhh!:) Det er en utrolig sterk historie du skriver her kjære deg! Det er kjempetøft gjort av deg å skrive dette her, og all ære til deg! Det står det mot og styrke av! Jeg må si at jeg måtte tørke noen tårer da jeg leste innlegget ditt! Ja, jeg er et følelsesmenneske!

Jeg synes du virker som en tøff og sterk person, og du virker som en kjempeflott dame med omtanke for andre mennesker!:)

Gir deg en herved en stor klem, Ellen!:)

Her snør det i dag, og det er minus 15 grader. Nå vil jeg ha vår jeg ja!:)

Stor bloggklem fra Toril

Ellen.

24.feb.2010 kl.09:52

Heidi Halvorsen:Kjære deg. Kommer ikke inn hos deg uansett hvilken id jeg bruker. Har nå forsøkt alt.

Håper vi finner ut av dette:)

Takker for dim varmende ommentar.

Klem,Ellen.

Hilde&Tobias

24.feb.2010 kl.10:34

SV; Jeg har sendt deg en mail ang pakken.

Husmora

24.feb.2010 kl.10:53

Det var et flott, sterkt og ærlig innlegg. Jeg syns det er tøft av deg og åpne deg, og du åpner nok øynene på fler som leser dette. Takknemlighet er det mange som glemmer... Det er ikke alltid hvaman har, men hvordan man klarer å utnytte og nyte det man har.

Flott innlegg! Jeg syns det er fantastisk at man kan bruke bloggen som litt selvterapi. I mitt tilfellebegynner jeg alltid å lage mat eller bake hvis jeg er trist eller lei.

Ha en flott dag videre kjære du, jeg er veldig glad jeg kom over bloggen din.

Klem fra husmora:-)

Hilde&Tobias

24.feb.2010 kl.11:05

Hei igjen Ellen.

For en historie, for et liv!! Du har jammen ikke hatt det lett altså.

Er jo et ordtak som sier; Det som ikke tar livet av deg, gjør deg bare sterkere!! Liker godt det ordtaket;)

Du er ganske så unik du Ellen, og det skal du være stolt av!

Og du er tøff som tør å legge ut så mye personlig her på bloggen, men det er jo litt terapi i å blogge så jeg forstår det jo;)

Håper du er bedre i dag, og at du har fått sovet litt;)

En stor bamseklem fra Hilde

Frustrerte heidi

24.feb.2010 kl.11:45

Kjære Ellen.

Jeg tror ingen kommer til å se ned på deg fordi du forteller om ditt liv. Du har hatt det tøffere en de fleste og de er et flott menneske. Nå er du blitt både mor og bestemor og du kan være stolt av barna dine og de fine barnabarna som du er så glad i.

Fin utsikt fra verandaen din i posten under.

Håper du har det litt roligere nå med tanke på angsten som slet i deg i natt, blogging kan hjelpe mot så mangt. :-)

SV:Nei det er det er jo helt soleklart at jeg er et geni (særlig, jeg er jo IKKE det da!)

Er ikke så flink til å legge igjen kommentarer selv jeg, men det er jo veldig hyggelig når det blir gjort da :smile:

farmoringrid

24.feb.2010 kl.11:48

Ellen, jeg sitter her og vet ikke riktig hva jeg skal skrive! Du har jammen en strek historie bak

deg og at du står oppreist i dag er bare utrolig. Da er det ikke rart at du strever med seinskader

nå. Hadde du ikke det ville du vært et hardt menneske og det er du ikke på noen måte. Så

mye har jeg lært deg å kjenne på denne tiden her. Sosial angst slet jeg og litt med etter min ma

mann døde og annet skjedde. Heldigvis klarte jeg å komme meg ut av det.

Kroppen og sinnet ditt har tatt imot mye "juling" både fra ulykker, slit og annet så at de

idag protesterer er ikke det minste rart. Du er sterk og modig som skriver om alt dette her

syns jeg. Jeg håper det virker som terapi å få det ut. Du har mange her som kjenner deg som

et godt og varmt medmenneske. Stooor klem fra meg!

farmoringrid

24.feb.2010 kl.11:52

svar: Jeg bruker billedredigerings programmet Picasa 3. Du finner det på Google eller på

download.com. Det passer meg veldig godt. Passe avansert.

TrineCam ♡- Download my music!

24.feb.2010 kl.12:03

sv; takk skal du ha snille deg.

Silje Irene

24.feb.2010 kl.12:19

Hei Ellen.

Takk takk for fin kommentar på bloggen min, alltid like kjekt når noen skriver fine ord;-)

Ble ganske rørt av å lese historien din, du må være en tøff dame som er kommet deg gjennom alt dette, det må jeg si, det står stor respekt for å klare det du har klart, Syns du er tøff som skriver om dette, tror det kan være til god hjelp for mange der ute;-))

Stå på Ellen ;-)

God klem

Mari.

24.feb.2010 kl.14:04

Dette var utrolig sterkt å lese! Du har vært igjennom mye, men du skal være stolt av deg selv! Sliter også med angst/sosial angst, og legen min vil jeg skal prøve tabletter men etter å ha lest din erfaring med det, er jeg veldig skeptisk! Det finnes jo litt andre måter å få orden på det enn å knaske piller, noe jeg er rimelig lei av å gjøre fra før! Syns det var tøft av deg å skrive om dette. Du er virkelig sterk! Takk for at du delte dette med oss. Tror dette vil hjelpe mange, inkludert meg! What doesn't kill you, only makes you stronger - Mitt motto!

sv: Hehe. Ja, det stemmer! Er noe spesielt med han ;) Ha en fin dag videre du også, Ellen! :)

UtenVerdighet - Anne Belinda

24.feb.2010 kl.14:04

oj, en sterk historie du forteller oss, takk for at du delte den. jeg har egentlig ikke så mange ord

er sikkert mye jeg kunne sakt, men hva hjelper det. derfor sier jeg heller at du er sterk!

og utrolig bra at du har kommet deg ut av de ondesirklene! og virkelig flott at du delte denne historien med oss.

SV; tusen takk. og ha en fin dag!:))

gulltopp

24.feb.2010 kl.14:57

Sitter her med tårer i øynene... Det er så fælt at du har hatt det sånn! Grusomt når ingen er der for å hjelpe...

Selvfølgelig ser vi ikke ned på deg fordi du brukte for mye piller før.. Det er jo nesten et under at det ikke var andre ting i tillegg.. Vet om mange som har tydd til både stoff og flaska av langt mildere ting enn hva du har opplevd. Synes du har vært utrolig sterk, jeg! Beundringsverdig!

Det er jo ikke rart du sliter med ting fremdeles, etter alt det.. Jeg vet veldig godt hvordan det er å våkne opp med panikkangst, det er helt grusomt. Så er det jo angst for få angst også, da når man opplever sånne ting.

men du må huske på at du har mange fine år og dager og uker foran deg, som kommer til å bli fantastiske! :)

Stor klem!

gulltopp

24.feb.2010 kl.14:59

Og tusen takk for de fine kommentarene på bloggen, det er alltid så hyggelig å høre fra deg!

Setter utrolig stor pris på det <3

Klem!

☆Rebella☆

24.feb.2010 kl.20:14

Skulle det være noen som får forandret sitt syn på deg til noe negativt etter at du er åpen og ærlig, er det noe seriøst gale i hodet på vedkommende, så det håper jeg du ikke tenker mer på - du er tøff som er åpen om ting du har slitt/sliter med, det gjør deg ikke en smule mindre sterk, det er tvert imot sterkt gjort å tørre å være sårbar, å vise seg på sine tyngre dager også. Hør meg, flink til å si slikt om andre, men ikke føle det om eget tilfelle! Jeg har en jævlig tung drittdag i dag, skal ikke nekte for det, men skal ikke mase om det, heller, du har nok med ditt og det kommer ikke stort godt ut av det.

Jeg setter pris på at du er så åpen og ærlig, du har ikke hatt et lett liv, Ellen, det er sikkert og visst, og jeg må få si at jeg beundrer måten du er blitt på, måten du har vært gjennom det hele - bare ta det med pilleavhengigheten; håper du vet hvor STERKT gjort det er å bare bestemme seg for å slutte med slikt, og faktisk klare det! Du stråler styrke, synes jeg, og jeg er virkelig stolt av deg, Ellen♥

Emmieverlasting

24.feb.2010 kl.20:31

For en sterk historie du har! nesten vanskelig å vite hva man skal kommentere! men tusen takk for at du deler den med oss!:) Jeg sliter også med angst, men jeg har ett helt annet syn på det med å få hjelp. For min del så har jeg ikke noe annet enn rosende ord til fastlegen, og andre som har gitt meg akkurat den hjelpen jeg trenger:)
ha en fin kveld! Klem til deg:o)

wendysinfamilie

24.feb.2010 kl.23:44

Sååååååååååååå flott at du kan sette ord på følelsene dine Ellen..

Men du så grusomt du har hatt det opp igjennom.. Må si det virker som du har kommet deg igjennom mye alene i livet..Super flink du har vært.. gi deg selv en klapp på skulderen..

Tusen takk for at jeg fikk være en av de du deler historien din med, setter pris på det.

Jeg setter veldig stor pris på de koselige kommentarene jeg finner hos meg til stadighet.. Tusen takk..

Nei endrer ikke mitt syn på mennesker ut i fra hvilken bakgrunn de har.. jeg synes du har en flott blogg og er en flott dame så jeg kommer til å fortsette å komme innom bloggen din uansett hva du forteller av opplevelser og ting du har gjort..

God klem til deg fra meg...

Wendy

Litt vanskelig å kommentere etter ett slikt innlegg men håper du forstår hva jeg skriver.. :-))

Nåde

25.feb.2010 kl.05:39

Dette var en lang og sterk hitorie, Ellen! Takk for at du delte den med oss! Opplevelsene fra tidligere i livet følger oss som ekstra baggasje. Noen opplevelser styrker oss, andre sopplevelser gjør mer skade. Tenk på alt du har kommet deg i gjennom, Ellen! Det er beundringsverdig! Jeg er tom for ord.

Klem, Anniken

Øyvind Møller

25.feb.2010 kl.07:27

Ser ikke ned på deg, ser opp til deg. Dette er et meget sterk innlegg, og det må være knalltøft å skulle dele slikt med oss. Takk for at du delte og Takk for at jeg fikk lese dette.

-=Klem=-

utengrunn

25.feb.2010 kl.19:55

Hei på deg!

Jeg synes du er tøff jeg, soom tørr å skrive alt dette. Det står det respekt av. Det er trist å høre om alt du har vært igjennom, men fint å høre at det går bedre. Håper at det skal gå enda bedre og ønsker deg lykke til!

God kveld til deg!

Tante Jul

26.feb.2010 kl.12:10

Det var litt av en historie! Jeg lurer på hvorfor det er slik at noen må gjennomgå så mye mens andre bare "cruiser gjennom livet"? Du har jo hatt utfordringer på alle områder; helse, forhold, økonomi, avhengighet, mobbing... Mange ville ikke klart det, men det gjør du!

Skriv en ny kommentar

hits